1400 til 1750 i Norge

Dette innlegget har allerede blitt vist 11062 ganger!

Sammendrag

Mellom 1400 og 1750 ble Norges befolkning stadig plaget av pesten, før karantene ble innført i 1654. I denne perioden var 90 % av befolkningen bønder/kvegdrivere. Grunnen til at man kunne drive kvegdrift etter svartedauden var at den åpnet mer plass til beite og gjorde at det ble bedre kår for hver enkeltperson som hadde overlevd. Folketallet sank kraftig mellom 1350 og 1654, men økte etter det da de gjenlevende bøndene hadde bedre kår. I denne perioden, etter 1500 tallet, fikk kirken mindre makt og kongen mye mer. Det bygde seg opp til et enevelde i Norge under dansk styre, og vi ble lutherske i stedet for katolske. Kongen eide mye land, men måtte selge/leie det ut for å tjene nok penger til å krige. Fisking ble en viktigere og viktigere næring nordpå. Grensene mellom Sverige og Norge ble fastslått i 1750, som hadde store konsekvenser for samene.

Samenes situasjon

1750 var et vendepunkt for samene fordi da ble landegrensene mellom Norge og Sverige fastslått, og det delte samenes landområder i to. De kunne nå ikke reise like lett mellom landene, selv om de var på egne områder, og resursene deres ble begrenset av lovene i Norge og Sverige.

Blomstring innen kvegdrift

Mange bønder gikk over til kvegdrift i stedet for korndyrking, fordi det er lettere med kvegdrift. Dessuten fikk de gjenværende bøndene mer og mer plass/land til setrer og beitemarker når svartedauden drepte mange bønder. Dessuten trengtes færre bønder til kvegdrift, som var en fordel når mange bønder døde til pesten.

Husmenn

Husmenn var bønder som ikke var rike nok til å kjøpe jord av kongen, som leide i stedet med penger eller arbeidskraft.. Denne gruppen vokste sterkt fordi kongen måtte ha penger til krig og solgte da derfor land. Prisen var imidlertid for høy til at alle kunne få eget land, så noen måtte leie med arbeidskraft eller penger. Disse bøndene fikk ikke mye, og drev ofte med andre ting på siden, som skogbruk eller fikse, derav navnet fiskerbonde. I Nord-Norge var fisking den viktigste næringen, siden jorda er svært karrig der. De levde av å selge fisken sin i store byer som f. eks. Bergen.

Husstand

En husstand i denne perioden var ofte samme sted der man arbeidet, og bestod av fler enn bare kjernefamilien. Alle tjenestemenn, gårdshjelpere, bestemødre og fettere bodde og jobbet under samme tak, ulikt fra hvordan det er i dag. Gutter bodde hjemme til de var 25 og ansett som myndige. Kvinner ble ikke ansett som myndige, men bodde hjemme til de ble gift. Hjemme hadde de faktisk en del å se, og hadde ansvar, men offisielt måtte de ha en man til å snakke for seg. Husstandene oppførte seg som små produksjonsenheter.

Nye Næringer

I begynnelsen av 1600-tallet oppstod hovedsakelig 3 nye næringer i Norge: Sagbruk, bergverk og Handel/frakt av tømmer. Dette var næringer som kongen og de aller rikeste tok full kontroll over. Kongen satt lover som gjorde det ulovlig for små gårder og landsbyer å selge tømmer, med mindre de solgte gjennom en kjøpstad. En kjøpstad er en by med enerett på handel med trelast. Mindre byer og steder som ikke var en del av kjøpstedene fikk lov å drive med handel hvis de hadde borgerskap i en kjøpstad. Disse stedene kaltes ladesteder. Kongen tjente mesteparten av pengene sine på tollen og skattene som var på handel.

Sagbruk er en annen næring som blomstret på 1600 tallet. En ny oppfinnelse kalt vassaga (oppgangssaga) gjorde alle gårder og steder med en elv eller en foss til et fint sted å drive med tømmer og saging. Mange gårder drev mangesysleri, altså drev med mer en bare med gårdsbruk. Mange gårder drev med fisking, tømmer og gruvedrift på vinterhalvåret når man ikke kunne dyrke korn. Med den nye saga, som ikke var så dyr, begynte mange å utnytte skogen. En stor grunn til at denne næringen blomstret så mye var at mange andre land i Europa hadde hogd all sin egen skog, som for eksempel England, Nederland og Frankrike. Dette gjorde at det ble stor etterspørsel.

Bergverk ble også en viktig handel, men det kostet mye penger å starte opp en gruve, så bare de rikeste, inkludert kongen, hadde råd til å drive gruvedrift. Norge drev mest med jern, sølv og kobber. Bergverk hadde om lag 1200-1300 arbeidere, men gruvedriften ga penger til mellom 10 og 20 tusen bønder skaffet seg inntekter fra bergverk, ved for eksempel å selge tømmer til trekull.